– Jeg er kjempesåret

Ektemannen hadde vært spillefri lenge. En dag ser kona igjen tegnene hun kjenner så altfor godt. Mannen spiller – igjen.

Ektemannen hadde tatt imot behandling for spilleavhengigheten, og han hadde holdt seg spillefri en lengre periode. Kona håpet og trodde ektemannen var kurert for spillavhengigheten. Likevel var ikke tegnene å ta feil av. Hun visste at mannen skjulte sannheten for henne. Det smertet.

– Jeg er kjempesåret. Hvorfor er det så vanskelig å innrømme avhengigheten, spør kvinnen da hun endelig har bestemt seg for å søke hjelp og råd fra Hjelpelinjen for spilleavhengige.

Kvinnen er rolig og behersket, men hun famler etter hjelp. For hun har masse kunnskap om spill og avhengighet, og kjenner igjen mekanismene hun ser. Nå føler hun seg alene. Ektemannens problemer er vanskelig å snakke om til andre. Hun tror familie og venner vil ha vanskelig for å forstå hvorfor han ikke bare kan slutte å spille.

– Hvorfor er det så vanskelig å innrømme det og jobbe skikkelig med det, spør hun uten å forvente et svar, men nå møter hun et øre som forstår og gir støtte.  

Sliter med problemet alene

Problemene og historien kvinnen forteller er slett ikke unik. Ved Hjelpelinjen for spilleavhengige får de mange slike telefoner eller chatter der en ensom kamp blir beskrevet.

– Vår erfaring er at mange som er nær en spiller synes det er vanskelig å snakke om det til andre. De kan også kjenne på den skammen som spilleren ofte har, forteller Gjøa Ree-Lindstad på Hjelpelinjen for spilleavhengige.

Hun har hørt mange slike historier gjennom sitt arbeid på Hjelpelinjen. På telefon eller chat opplever de at mange av de som står ved siden av den avhengige maner til mobilisering, men strever selv med å holde motet oppe. De som bærer problemene alene, tar kontakt med Hjelpelinjen for spilleavhengige for å få støtte og noen å snakke med.

– Med felles anstrengelser, gode tiltak, og med kunnskap og støtte kommer mange seg likevel ut av kaoset som avhengigheten skaper. Å balansere mellom hva du som pårørende kan gjøre, og hva spilleren selv må ta ansvar for er en svært krevende øvelse. Vi kan være støtten og rådgivere, sier Ree-Lindstad.

Sammen med gode kollegaer gir hun råd og kartlegger hvilken støtte eller behandling den som tar kontakt trenger. De samarbeider med Sykehuset Innlandet og er selv helsepersonell med spesialkunnskap om spillavhengighet. Ofte bare lytter de – trøster og gir råd.

– I samtalen med kona til den spilleavhengige kunne jeg ikke bidra så mye mer enn å lytte. Hun fortalte om en opplevelse av sorg over at livet har blitt så annerledes og mer utfordrende enn hun hadde sett for seg.

Håpet mannen var kurert

Kvinnen Ree-Lindstad møtte på denne telefonen, var lei og frustrert. Ektemannen hadde tidligere innrømmet pengespillproblem og fått behandling over en periode.

– Etter noen måneder med behandling så tror han at han har kontroll. Da engasjerer han seg ikke i behandling. Jeg tror han lurer seg selv, sier kvinnen som er lei seg og frustrert.

De snakket om konas muligheter videre, og om hvordan hun kunne ta vare på seg selv. Og hvem som kunne støtte henne. Å balansere mellom hva du som pårørende kan gjøre, og hva den som spiller selv må ta ansvar for er en krevende øvelse. Mange blir slitne og strever med å holde motivasjonen oppe.

– Hos oss kan du snakke om alle følelser og alle tanker som kan være vanskelig å si til den som du er glad i, og som du gjør ditt beste for å støtte, avslutter Ree-Lindstad.

Hjelpelinjen gir støtte til alle som er berørt av spill. Du kan ta kontakt via chat, telefon eller e-post.