Livet på spill

«Britt» spilte bort huset, og datterens penger. -Det er forferdelig å være avhengig av spill, men det går an å få hjelp.

Tenk deg følelsen når alt er pyntet og klart til jul. Det er 21. desember. Snart skal familien samles.

Så ringer Namsmannen på døra.

Huset ditt skal snart gå med i dragsuget av spillingen.

Dette skjedde i desember 2017. Men for å fortelle hele historien må vi nesten tretti år tilbake i tid.

Å flykte fra hverdagen

– Det begynte egentlig som en flukt fra hverdagen. Jeg hadde barn som var kronisk syke, og kjempet en kamp mot systemet. Og så var det spenningen.

Da var «Britt» i midten av 20- årene.  Vi kaller henne «Britt», fordi hun ønsker å være anonym. Hun har opplevelser som gjør henne redd for å bli stigmatisert fordi hun er spilleavhengig. 

 «Britt» vokste opp i et hjem med mye tipping. Det var fast innslag på lørdagene. Sånn sett har hun alltid vært interessert i spill.  Da hun var rundt 25 år begynte hun for alvor å spille på spilleautomatene som stod rundt i butikkene.  

Og det skulle ta lang tid før hun klarte å slutte med pengespill.

Etter noen år med spilling ble «Britt» ufør. Hun begynte å spille på dagene også. Mye. Det var slik at hun kjente det på kroppen når hun ikke spilte.  

Og hun tenkte hele tiden på neste spill.

Det siste «Britt» gjorde før hun sovnet på kveldene var ofte å planlegge hvor hun kunne reise neste dag.  Og håpe at det var bra føre. Hun ville ikke at kjentfolk skulle se hvor mye hun spilte.

– Jeg begynte å kjøre rundt til andre steder. Jeg kunne kjøre 30 mil. Det var lettest å komme dit ingen kjente meg. Da kunne jeg være i fred. Stenge ut alt.

«Britt» jobbet også hardt for å skjule spillingen for familien.

Men da den ene datteren var tenåring begynte hun å merke at noe ikke var helt som det skulle.

«Mamma, hvorfor har du hengelås på postkassen?»

– Det som kanskje gjorde mest inntrykk var posen med regninger.

Datteren til «Britt», «Trine», husker det godt, selv om det er mange år siden.  Hun var 12-13 år, og så en hel pose med regninger.

Det var ikke meningen at hun skulle se hva som var i posen. Men den veltet, og ut rant det hvite konvolutter.

– Det stod jo der svart på hvitt. Jeg husker inkassovarsel og 100 000 kroner. Da skjønte jeg at det var noe. Men jeg la bare brevene tilbake i posen.

Hun har flere minner om noe som ikke var helt som det skulle i oppveksten. En dag plukket hun opp posten fra postkassen på vei hjem fra skolen. Hun gikk jo uansett forbi, og tenkte at der kanskje lå et brev fra en av brevvennene.

Men hjemme på kjøkkenet fikk hun klar beskjed om å aldri hente posten igjen. Ikke lenge etter kom det hengelås på postkassen.

– Jeg syntes det var litt rart, og spurte hvorfor. Mamma fortalte at hun ventet på spesielle og viktige brev eller pakker, og at vi måtte passe på posten vår. Jeg tenkte at det sikkert var sånn det var.

Men «Britt» var ikke redd for at noen skulle stjele posten. Hun var redd familien skulle se alle kravene som kom. Alle pengene hun skyldte.

– Jeg sov omtrent ikke om natten. Jeg visste at jeg alltid måtte være først i postkassen.

Avhengighet er sterke krefter

– Dersom vi skulle noe, stod mamma ofte ved automatene og spilte. Hjemme satt hun ofte og spilte på telefonen.

Og så var det reisingen.  Selv om «Trine» var på skolen fikk hun med seg at moren var mye på tur.

– Jeg husker jeg ringte mamma en gang fra skolen. Da var hun plutselig i Bergen. Hun hadde flydd dit på en dagstur, og sa det var for å gå i et bankmøte. Jeg tror hun flydde til Oslo og Alta også. Men det var jo for å spille.

Situasjonen var allerede da blitt ganske alvorlig. Men det skulle gå flere år før virkeligheten slo over familien. Da spilleautomatene ble fjernet i 2007 flyttet «Britt» seg over i bingohallene.  

– Dess lenger tid som gikk, dess mer penger spilte jeg for. Jeg måtte ha penger inn, og tok opp kreditt overalt, sier «Britt».

Hun har ikke oversikt for hvor mye hun har spilt for, men gjelden ble til slutt over to millioner kroner.  

«Britt» tenkte alltid da at barna alltid kom først. Men avhengighet er sterke krefter.

– Jeg er egentlig pliktoppfyllende når det gjelder barna. Jeg brenner for å hjelpe dem. Jeg følte ikke da at spillingen gikk utover dem. Det er helt utrolig egentlig.

«Trine» slet med sosial angst, og skulle ha med mammaen til et kjøpesenter for å trene seg. Hun skulle gå litt alene, og hadde med mobiltelefon så hun kunne ringe mammaen dersom det ble for mye for henne.

– Men så fikk jeg ikke tak i henne. Jeg kaldsvettet og ristet, fikk skikkelig angst. Men mamma la på da jeg ringte. Jeg fant henne ved spilleautomatene.

«Jeg hadde ikke hjerte til å anmelde mammaen min»

Da «Trine» ble 19- 20 år oppdaget hun at hun hadde flere inkassosaker mot seg. Noe hadde gått helt til Namsmannen.

– Du blir jo sint og skuffa. At noen kan synke så lavt at de gjør dette i barnet ditt sitt navn.

Hun hadde også opplevd tidligere at penger forsvant fra kontoen hennes. «Britt» hadde lenge hatt bankidentifikasjonen hennes, og styrt økonomien. «Trine» brukte ikke så mye penger.

Inkassosakene fulgte henne, og det ble vanskelig når «Trine» og mannen skulle kjøpe hus for to år siden. Hun fikk ikke lån. Da hun forklarte alt til banken sa de at hun kunne anmelde det.  

– Jeg hadde ikke hjerte til å anmelde mammaen min. Det kunne jeg aldri i verden gjort. Hun har gjort så mye for meg.

Det endte med at mannen solgte et hus han eide i hjembyen, og betalte «Trine» ut av gjelden.

Redsel

Nå nærmer vi oss julen i 2017. «Britt» hadde lenge vært redd.  

 «Trine» merket at moren var fortvilet. Nå var hun sikker på at hun var spilleavhengig.

Hun prøvde å ta det opp, men moren snakket det bort. Eller gikk. De to hadde samme fastlege, men da hun spurte kunne han ikke si noe på grunn av taushetsplikten.

– Mamma var veldig utenfor, og spilte mer enn noen gang. Det var sikkert for å glemme tankene sine.

21. desember 2017

Men det skulle jo uansett bli jul. «Britt» er den typen som er veldig jul, som hun selv sier.

Hun hadde pyntet. Egentlig ordnet alt, selv om det var noen dager igjen.  

Så ringte virkeligheten på døren. «Nå tar vi huset. Det er ikke betalt noen ting», var beskjeden fra folkene som kom fra Namsmannen.

Nå begynte også «Britt» å innse spilleproblemene.

– Det var forferdelig. Jeg tror jeg har fortrengt det, jeg husker ikke eksakt hvordan det var. Jeg følte meg skamfull. Og tilliten. Den får du liksom aldri tilbake.

I løp av julen kom takstmannen, og en fotograf for å ta bilder.

«Trine» husker at hun fikk en melding om at barndomshjemmet skulle legges ut for salg. Hun skjønte med en gang hva som hadde skjedd.

Svart på hvitt

Den siste arbeidsdagen før påsken kom det i avisen. Svart på hvitt for alle å lese. Huset skulle selges.

Typisk at det kommer på trykk akkurat den dagen alle kjøper avisen for å ha den med på påsketur, husker «Britt» at hun tenkte.

– Jeg mistet mange av vennene jeg hadde. Og lokale foreninger jeg var med i ville ikke ha meg med lenger. Noen ganger tenker jeg at jeg hadde fått mer forståelse og respekt om jeg hadde vært narkoman.

Det kom telefoner fra folk hun kjente. Og «Britt» fortalte. Men hun opplevde at mange ikke forstod at spilleavhengighet er en diagnose. Hun forteller at noen bad henne om å skjerpe seg.

Huset ble solgt, og hun flyttet fra stedet. I dag har de startet på nytt.

– Det var bra at alt kom for en dag. Det har berga alt fra den veien det gikk, sier datteren.

Ro

«Britt» er ikke lenger redd. Hun spiller ikke lenger.

– Det er egentlig først nå jeg har senket skuldrene. Jeg har funnet ro.

Og hun har gått i behandling en stund. En gang i uken er hun i gruppesamtaler eller i individuell samtale med psykolog.

– Jeg kaller det høydepunktet i uka. Det hjelper. Måten jeg ble møtt på da jeg fortalte om spilleproblemene gjør at det er vanskelig for meg å stole på andre mennesker.

 «Britt» tror det er ekstra vanskelig å fortelle om problemene når man er en spilleavhengig kvinne.

– De ser på deg som dum. Vi kvinner skal jo være den perfekte ektefelle, mor, og den som ordner opp når det er noe. Jeg tror det er langt flere kvinner som har problemer med spill enn vi vet.  Det er viktig at folk skjønner at vi er mange. Dette finnes overalt. Rik, fattig. Menn, kvinner. Direktør eller husmor, det er ingen forskjell.  Man må ikke dømme noen, det er en sykdom.

«Britt» bad ikke om hjelp før Namsmannen stod på døra. I dag får hun vondt om hun ser andre spille. Hun vet så godt hvordan de har det.

34 000 nordmenn har spilleproblemer, og 88 000 er i faresonen for å få det.  

Har du eller en av dine nærmeste problemer med spill? Kontakt Hjelpelinjen på 800 800 40 eller via chatboksen.